Nyromantikken regnes fra ca 1890 til 1905 og kan sees på som en reaksjon på realismen og naturalismen. Dikterne på denne tiden ville skrive om "det indre mennesket" og sjelelivet. I motsetning til realistene som satte politiske og sosiale problemer under debatt, var nyromantikerne opptatt av personlige problemer. Det var også mer fokus på "livet på landet" i stedet for bylivet....
Bergensk er en vestnorsk dialekt og dersom du ber noen nevne noe som karakteriserer dialekten til en bergenser, vil nok mange først påpeke skarre-r'en. Men det er mer en skarring som kjennetegner dialekten til dette folket som er kjent for å være så store i kjeften. Et annet særtrekk ved bergensk er mangelen på hunkjønn. Substantiv om på andre dialekter regnes som hunkjønnsord blir på bergensk bøyd på samme måte som hankjønnsord. Eksempler på dette er at avisa blir til avisen, og noe som høres enda verre ut, jenta blir til jenten. Når det kommer til tonefallet, har de vestnorske dialektene det vi kaller høytone. Det vil si at man begynner høyt og ender lavt. På Østlandet er det motsatt. Her har vi lavtone, noe som vil si at vi begynner lavt og ender høyt. Ellers sier man på bergensk eg i stedet for jeg som personlig pronomen, det brukes tynn L, og ingen bløte konsonanter. Nektingsadverbet på bergensk er ikkje. Denne formen brukes på hele Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge (utenom Finnmark).
